Tiårsmarkering av 22. juli 2011: Kongens tale i Oslo Spektrum

Kjære overlevende og pårørende,
Kjære statsminister,
Kjære alle sammen,

Det har gått ti år siden Norge ble mørklagt. Sjokk, sorg og sinne rammet oss alle.
Sjokk over at dette kunne skje her hos oss. Sorg over drepte og ødelagte liv. Sinne overfor kreftene som stod bak.

Norge sørget sammen – en stund.
Så ble hver og én av de hardest rammede igjen alene med hver sin sorg.

Og både sorgen og sinnet bor fremdeles over hele landet vårt. Fra nord til sør lever foreldre som for alltid vil ha et tenåringsbarn i hjertet. Søsken som alltid vil ha en bror eller søster for lite. Mennesker som savner en mor eller far, en kjæreste, venn eller kollega.

Ti år har gått siden Norge ble mørklagt. Men mange lyser.

Når jeg ser på mange av dem som overlevde denne dagen, lurer jeg på hva de er lagd av. Mange av dem engasjerer seg, sammen med unge over hele landet, for at Norge skal være et godt sted å leve for alle. De viser oss at lyset er sterkere enn mørket.

Mennesker som mistet så mye – både i Regjeringskvartalet og på Utøya – klarer sakte, men sikkert, å finne mening og livsglede igjen – tross alt. De viser oss hvilken uant styrke som bor i hver og én av oss. Det lyser også av minnene om alle dem vi mistet.     

Enkelte datoer er skrevet inn i vårt lands fortelling som definerende dager. Dager som på ulike måter har bidratt til å gjøre oss til dem vi er. Derfor er det så viktig å lære om dem og av dem. Som nasjon har vi et felles ansvar for å innvie nye generasjoner i lærdommen fra 22. juli. Dette skylder vi alle de drepte, de pårørende, de berørte – og oss selv. Både for å bli bedre mennesker, for å bli et klokere folk, og for å skape et enda bedre Norge for dem som kommer etter oss.

22. juli 2011 ble det begått to politiske terrorangrep som var rettet mot regjeringen, Arbeiderpartiet og AUF. Men angrepene rammet mye bredere og dypere. De rammet oss alle i det vi sammen har bygget opp gjennom generasjoner: Et folkestyre der vi trygt kan arbeide for det vi tror på – uten å risikere å bli drept for det.

Landet vårt er bygget på at alle mennesker er like mye verdt. Det er bygget på ytringsfrihet. Det er bygget på at vi tåler uenighet og søker oss frem til kompromisser. Fundamentet vårt ble ikke endret etter 22. juli 2011. Alt dette kjennetegner fremdeles vårt Norge i dag.

Den dyrekjøpte lærdommen fra 22. juli må blant annet være:
At vi må stå opp for likeverd og menneskerettigheter.
At vi må ha respekt for at vi er forskjellige.
At vi må kjempe for det vi tror på – med fredelige midler.

Det er mitt håp at vi kan hjelpe hverandre med å leve lærdommen fra 22. juli hver dag, i alt vi er og gjør. Samtidig må vi erkjenne at vi som samfunn ikke har gjort på langt nær nok for å se, for å hjelpe, for å bære byrden sammen – og for å motarbeide de mørke kreftene.
Dette er jeg lei meg for.

Jeg har allikevel stor tro på det norske folk, for vi har vist gjennom mange slags prøvelser hvor mye vi klarer når vi står sammen for å verne om grunnverdiene våre. Derfor holder jeg fremdeles fast ved det jeg sa den gangen: At troen på friheten er sterkere enn frykten. Jeg holder fast ved troen på et åpent demokrati og samfunnsliv. Og jeg holder fast ved troen på våre muligheter til å leve fritt og trygt i vårt eget land.

I dag – ti år senere – vil jeg også legge til:
Jeg vet at tiden ikke leger alle sår. Jeg tenker med sorg på alle som ble drept – og føler med alle som ble skadet. Samtidig har vi grunn til å være takknemlige for de mange som arbeider for å skape et godt samfunn for alle.

På 10-årsmarkeringen for en av de mørkeste dagene i vår historie blir vi fylt av håp gjennom alle som lyser.