Nyttårstalen 1958

Kjære landsmenn,

Vi står igjen ved et årsskifte, og jeg er glad for at jeg også på dette årets siste dag får høve til å sende en hilsen til alle norske kvinner og menn, både til dem som feirer nyttårskvelden hjemme i Norge og til alle de nordmenn som i aften oppholder seg utenfor vårt lands grenser.

I det året som nu går ut har jeg hatt den store glede for første gang som Norges konge å besøke en rekke av vårt lands fylker og byer, og jeg er dypt rørt over den mottagelse som jeg og min familie fikk oppleve.

Det er derfor naturlig for meg å bringe alle vi kom i direkte forbindelse med og alle som var møtt frem for å hilse på oss, en hjertelig takk for den vennlighet som ble vist oss og for de utallige beviser på vennskap, tillit og forståelse som ble lagt for dagen.

Dette er følelser som ikke alene gir meg personlig en stor glede, men som jeg tror også har en langt videre betydning som uttrykk for det samhold det må være mellom et folk og dets konge, om lykkelige forhold skal råde.

Det er min hensikt i løpet av kommende sommer å besøke også landets fire nordligste fylker, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark.

Jeg imøteser med stor glede denne reisen, som jeg vil forsøke å gjøre som omfattende jeg kan for å nå flest mulig både inne i landet og langs kysten.

Jeg vil imidlertid alt nu be dere som bor i våre nordligste fylker å huske på at veien er lang og avstandene store, og at det ikke vil være mulig for meg å nå alle de stedene jeg gjerne ville besøke. Planene for reisen blir lagt i samarbeide med fylkesmennene og de lokale myndigheter, og jeg lover dere at jeg skal gjøre så godt jeg kan, tidsfaktoren tatt i betraktning.

Det ville vært en glede for meg også å ha kunnet besøke Svalbard i forbindelse med sommerens reise, men dessverre strekker ikke tiden til i denne omgang.

Men jeg ser frem til så snart anledning gis å få besøke også dere som bor på Svalbard, og jeg sender landsmenn på øygruppen høyt der oppe mot nord mine varmeste tanker og beste ønsker om et godt år 1959.

Når vi gjør opp regnskapet for det året som nu ebber ut, finner vi at det dessverre ikke har vært noe lett år.

Her hjemme har vi fått føling med de fallende konjunkturer som internasjonalt har gjort seg så sterkt gjeldende den senere tid, og som dessverre også i vårt land har ført med seg en betraktelig innskrenking i arbeidsmulighetene.

Det finnes vel knapt noen hårdere skjebne enn den å bli arbeidsledig, hva enten det skyldes innskrenkninger i industrien, feilslått fiske eller andre årsaker, og jeg er forvisset om at alle som jeg føler inderlig med dere som i dag står uten arbeid, og at vårt høyeste ønske er at dere alle snarest mulig må finne veien tilbake til arbeidslivet igjen, til glede for dere selv, deres nærmeste og for hele vårt land.

Situasjonen ute i verden er dessverre heller ikke slik som vi kunne ha ønsket oss den på årets siste dag.

Vi ser fremdeles uløste problemer og stridsspørsmål av internasjonal art, og selv om verdensfreden lykkeligvis er blitt bevart, føler vi uro og bekymring for fremtiden når bølgeslaget fra de store nasjoners uoverensstemmelser når også våre kyster.

Vi er en liten nasjon og et fåtallig folk i det store fellesskapet som heter verden, og det er kanskje ofte vi blir fristet til å spørre oss selv om vi i det hele tatt kan gjøre noe for å skaffe tilveie de forhold som vi gjerne skulle se eksistere i verden.

Noen direkte fysisk påvirkning til dette vil vi som en liten nasjon ikke kunne øve, men vi kan uten tvil ved eksemplets makt gjøre det klart hvor vi står og hvor vi vil hen.

Det er i vår urolige verden så mange av våre medmennesker som lever i ytterste nød, og jeg mener at det er på det humanitære område, hvor Norge har så mange gode tradisjoner, at vi kan komme til å yde en innsats.

Jeg tenker da i første rekke på alle de ulykkelige flyktninger som sitter rundt om i Europas flyktningeleirer, og over hvem natten synes å ha senket seg for alltid.

Jeg tror at vårt bidrag til freden bør gå i retning av å yde disse de ulykkeligste av våre medmennesker all den hjelp vi formår. Det var derfor med den største glede jeg mottok budskapet om at Stortingets Nobelkomité hadde gitt årets Fredspris til Père Pire, som ser det som sin livsoppgave å lindre nøden blant flyktningene og å yde dem praktisk hjelp til å finne seg til rette og atter bli lykkelige mennesker innenfor de land og samfunn hvor de bor og får sitt fremtidige virke.

Så sender jeg da på min families og egne vegne mine hjerteligste hilsener til landsmenn ute og hjemme, og jeg sender en spesiell hilsen til alle våre sjøfolk på de syv hav og i fremmede havner, til våre væpnede styrker hjemme og ute, til norskættede spredt utover hele verden og tilslutt til min datter og hennes familie langt der nede i Rio.

Og så ønsker jeg dere alle et riktig godt år 1959, som jeg håper må bli til lykke og velsignelse for Norge, vårt kjære fedreland.

Godt Nyttår!