Hopp til hovedinnhold

Stortingsmiddagen 2018: Kongens tale

Hans Majestet Kongens tale ved Stortingsmiddagen på Det kongelige slott 25. oktober 2018.

Stortingspresident
Folkets representanter!


Fjellvettreglene er gode å ha, også i de mer bynære strøk. Kanskje har noen meldt fra hvor dere skulle – før dere la av gårde til Slottet i kveld. Enkelte har muligens også lagt igjen telefonen? Det er heldigvis liten grunn til bekymring. For selv om denne kvelden vanligvis er et hyggelig avbrekk, kan vi nok fortsatt ikke regne den som en utenlandsreise.

Vi er uansett svært glade for at dere ikke valgte å snu eller grave dere ned i tide. Dronningen og jeg ønsker dere atter en gang hjertelig velkommen hit til Slottet, og til denne tradisjonsrike middagen.

Årets middag er faktisk historisk: Aldri før har vi på samme tid hatt kvinner til å bekle stillingene til både Stortingspresident, Høyesterettsjustitiarius og Statsminister. Tidene forandrer seg. Til det bedre, vil mange med rette hevde. Jeg føler meg i hvert på rett sted. Når jeg i tillegg er omkranset av både Dronningen og Kronprinsessen, befinner jeg meg så å si midt i gullrekka.

Året som har gått siden vi møttes, har på ulike vis vært preget av endring. Enkeltmenneskers – og særlig kvinners avslørende historier – ikke bare i Norge, men over store deler av verden — har blitt fortalt, og vi har lyttet. At noen mennesker har mot til å vise frem sine mest sårbare erfaringer, maner til ettertanke. Vi berøres alle av fortellingene.

Historier om maktmisbruk og mangel på respekt, vekker oss alle. Til å gå inn i oss selv. Til å lære. Til å bli bedre medmennesker.

Et stadig sterkere personfokus på politikere og andre ledere er krevende. Dere, våre fremste politikere, skal tåle kritikk. Likevel er det vanskelig å forstå hvordan dere klarer i stå i et slikt søkelys — hver eneste dag. Ønsket og evnen til å fokusere på de viktige sakene dere arbeider med, er imponerende. Det krever en sterk vilje for å klare dette. For å kjempe for det man tror på.

En kongegjerning rommer mye. Noe av det som gir størst mening, er alle de varme menneskemøtene. Når besøket er over og dagen er omme, er det følelsen av takknemlighet som ofte sitter igjen hos Dronningen og meg. Takknemlighet over å få muligheten til å treffe så mange positive, vennlige og initiativrike mennesker over det ganske land.

Vår faste fylkestur gikk i år til Nordland. Igjen blir vi slått av folks pågangsmot, virketrang og kjærlighet til hjemstedet sitt. Og har du ikke kommet sjøveien inn mot Værøy og Røst en strålende forsommerdag, så ligger det et eventyr og venter på deg.

Dronningen og jeg har feiret vårt gullbryllup i år. Vi var riktignok ikke helt alene om det – mange deltok i markeringen. For dette er vi svært takknemlige. Vi takker også Stortinget for den flotte gaven vi fikk. Benkene som skal utplasseres på Slottsplassen, vil glede våre mange besøkende.

Ryktene skal ha det til at gaven var et benkeforslag. Hvilken benk forslaget kom fra, skal ikke vi ha noen mening om. Det vi likevel er sikre på, er at en Slottsbenk aldri vil se dagens lys i stortingssalen.

Men dere skal likevel ikke se bort fra at Dronningen og jeg benker oss på Slottsplassen en vakker kveld og kaster et blikk bort på Løvebakken.

Det er ikke bare stortingspolitikere som kommer hit til Slottet. Hittil i år har godt over 60 000 mennesker besøkt KunstStallen, Oscarshall og Slottet. Åpent Slott er en kjærkommen anledning til å åpne opp Statens kongelige eiendommer. Folkestrømmen synes å være motsatsen til en nytt ord vi har måttet lære oss: Perimetersikring.

For å beskytte både bygning og mennesker, trenger vi sikkerhetstiltak her på Slottet. Vi ønsker å beholde åpenheten, men må samtidig innføre tiltak som begrenser den. Tiltaket er en del et av vår tids dilemma – avveiningen mellom å være frie og å være trygge. Jeg håper at vi kan oppleve begge deler når vi er ferdige med dette prosjektet.

Som i 1968 kunne Dronningen og jeg kjøre i åpen bil til Oslo Domkirke i august. 50 år er gått siden vi kjørte i den samme bilen til kirken – og til vi omsider kunne si ja til hverandre. Vi måtte vente noen år på akkurat det. Det norske folkestyret er et representativt demokrati som speiler samfunnet. Det gjorde det i 1968, og det gjør det i 2018. Ventetiden på et ja i dag er nok heldigvis redusert.

Vi har nylig kommet hjem fra et innholdsrikt og vellykket statsbesøk til Kina. Det er gledelig å konstatere at forholdet mellom våre to land nå er gjenopprettet og at vi kan se frem til nært samarbeid i årene som kommer.

200-års jubilanten Aasmund Olavsson Vinje bega seg sommeren 1860 ut på en strabasiøs reise fra Christiania til Trondheim – til kroningen av kong Karl IV i Nidarosdomen. I Ferdaminne skriver Vinje om tvisynet:

«Vi ser med eitt augnekast liksom retta og ranga på livsens vev,
såleis at vi lettare kan liksom gråta med det eine auga og le med det andre».

I både politikk og kjærlighet støter vi gjennom livet på utfordringer som ligner på dilemma, og vi må velge. Det er da man innser at livet er kompleks, og at man blir mindre og mindre skråsikker med årene. Ofte finnes løsningen et sted imellom – støttet opp av hardt arbeid, respekt for hverandre og med et oppriktig ønske om å ville det gode.

Tidene skifter. Verden endrer seg, og vi med den. Og så er det noe som er bestandig: Å kjempe for det man tror på. Det gjelder for oss alle – om vi sitter på en benk på Slottsplassen eller på Stortinget. 

Stortingspresident!
Jeg ønsker hver enkelt representant til lykke med alle viktige oppgaver som skal utføres til beste for land og folk.


Jeg utbringer Stortingets og fedrelandets skål!

 

 

25.10.2018

Juogat dán artihkkala Twitteris ja Facebookas:

Juogat dán artihkkala Twitteris Juogat dán artihkkala Facebookas
Kong Haralds tale under Stortingsmiddagen 2018. Foto: NRK
Guoskevaš leaŋkkat