Hopp til hovedinnhold

Lillehammer kunstmuseum - tilbygg og utstillinger

H.M. Dronningens tale under åpningen av tilbygg og utstillinger på Lillehammer kunstmuseum 30. januar 2016.

Stortingspresident
Kjære venner av Lillehammer Kunstmuseum!

Denne dagen er en stor begivenhet for Lillehammer - og for Norge. Som vi har hørt: En viktig nasjonal kunstinstitusjon viser frem det beste fra flere av landets store moderne kunstnere: Jakob Weidemann, Arnold Haukeland og Hanne Borchgrevink.

Hovedårsaken til at vi er her i dag er likevel museet selv – som har blitt større, med et strålende tilbygg. Museumsledelsen har ved hver nye korsvei satset på arkitekter som gjør mer enn å bygge hus. De er kunstnere i sitt fag, uavhengige og kyndige – som legger øret mot jorden for å tolke tidens og stedets hjerteslag. Formgiverne har bragt internasjonale impulser til lokalsamfunnet, samtidig som bygget er tilpasset sin funksjon og de stedlige kvaliteter. Det er stor forskjell på Erling Viksjøs regjeringsbygg fra 1958 og hans tilbygg til Lillehammer kunstmuseum i 1963. Spennet kan være like vidt mellom Snøhettas opera og deres tilbygg til museet i 1994. Men den kunstneriske kloen kjenner vi igjen - hos dem begge.

Også den utvidelsen av museet som vi åpner i dag, er tegnet av Snøhetta. Navnet – med vinter i seg – får oss til å tenke på birkebeinernes rike. Ute er det skispor og høyfjell – her inne møter vi menneskesinnets uttrykk i form og farge. Museet er et vinterhjerte med to kamre; natur og kultur som slår i samme rytme.

Og så er det den nye fasaden – skapt av Bård Breivik i rustfritt stål. Og som jeg også sa i 1992: Museet formelig skinner! Breivik var en grensesprengende kunstner med store offentlige utsmykninger – tenk for eksempel på søylene på Torgallmenningen i Bergen eller arbeidet med Klosterenga Skulpturpark i Oslo. Han var internasjonalt anerkjent og deltok på prestisjefylte utstillinger i Kina, Guggenheim i New York og flere kunstbiennaler.

Breivik hjalp også oss da vi skulle bygge vårt nye landsted på Mågerø for noen og tyve år siden. Våre arkitekter kontaktet ham og bad om råd med en steinfasade. Han foreslo å hugge hele den store veggen i ett stykke stein! – Det ble det ikke noe av… Men han beriket vårt landsted med en spennende skulptur. I tillegg ga han gode råd da vi fant et gammelt bekkefar, som vi ville gi nytt liv. Nå sildrer og renner vannet vakkert over stein og glatte svaberg, nesten som her mellom bygningene på Museet. Jeg minnes med glede alle spor Bård har satt hos oss!

Hans siste bidrag til Lillehammer kunstmuseum er et vakkert ettermæle. Slik er museet blitt et prisme, der natur og kultur er i samspill – slik også Jakob Weidemanns kunst var.

Utgangspunktet for nybygget var altså en testamentarisk pengegave fra Anne Weidemann, som ville forsikre seg om at Jakob Weidemanns kunst forble tilgjengelig i lokalsamfunnet hvor verkene ble skapt – også etter hans bortgang. Anne og Jakob bodde på Lillehammer fra slutten av 1960-tallet frem til sine siste dager.

Under rogna på Ringsveen levde de, og på Lillehammer fant Jakob inspirasjon i underet – naturen, skogbunnen, de råtne høstbladene, og de vakre markblomstene – de han kalte ”Guds fingeravtrykk på jorden”.

Det var kjærlighet mellom han, henne og Lillehammer. Og det var en kjærlighetsgave Anne ga til byen. Sammen med støtte fra stat, fylke og kommune har kunst-Norge blitt enda rikere.

Det har blitt hele to Weidemann-utstillinger: Fasetter, og Dialog – sistnevnte viser hans samarbeid med Arnold Haukeland fra deres fellesutstilling i Kunstnernes Hus i 1961.

Dette er også en spennende dag for meg personlig. Jeg har, kan man vel si, et langvarig forhold til museet – og mange gode minner. Her har jeg både oppdaget og opplevet utallige interessante kunstnere. Jakob Weidemann har likevel en egen plass i mitt hjerte. Han var en god venn gjennom mange år, og det var han som var min første veiviser inn i den magiske verden av moderne kunst. Mitt første Weidemann-maleri kjøpte jeg nettopp på utstillingen i Kunstnernes Hus i 1961. Jeg var grepet av hans evne til å speile det store i det lille. Av kosmos, som også finnes i mose og lyng – og av teknikken; lag på lag med maling. Bildet vokste frem som en skulptur. Teknikken gjør jo at det blir ganske tungt, bokstavelig talt. Noen år hang det over sengen i mitt barndomshjem i Tuengen allé – min mor var alltid redd for at jeg skulle få det i hodet. Heldigvis ble det holdt oppe av en solid spiker – og senere har bildet vandret videre med meg gjennom livet.

Og så er det utstillingen med verker av Hanne Borchgrevink: En av våre mest særpregete samtidskunstnere, som også bidrar til å forsterke kvinneandelen i topplaget av norske kunstnere. Hun arbeider stillferdig og dyptgående. Uttrykket er poetisk og rendyrket, koloristisk med fargeflate mot fargeflate. Jeg fascineres av hennes hus, og hun er en viktig inspirator i mitt eget virke. Hun er også min gode venn. Hva passer vel bedre enn hennes hus når vi markerer utvidelsen av dette huset?

Det slo meg da jeg så vidt besøkte museet i går, at jeg kjøpte mitt første Weidemannbilde i 1961 - og har sett meg ut et par bilder på Borchgrevinks utstilling nå. Det er 55 år mellom disse to innkjøpene. Det sier vel noe om hvor gammel jeg er, men det sier også noe om hvor heldig jeg er som har fått lov til å følge norsk kunst så nøye over lang tid. Det er fantastisk at det er så høy standard på norsk kunst, og jeg håper det kan gjøres mer for å fremme den internasjonalt. 

Lillehammer Kunstmuseum har virkelig gjort et stort løft. Summen av tilbygg, oppussing og flere nye utstillinger er imponerende. Jeg har nå gleden av å erklære nybygg med fasade, og utstillingene «Hanne Borchgrevink – en vegg, en flate, en farge» samt Dialog og Fasetter for åpnet.

 

 

30.01.2016

Juogat dán artihkkala Twitteris ja Facebookas:

Juogat dán artihkkala Twitteris Juogat dán artihkkala Facebookas
Guoskevaš leaŋkkat