Njuike váldosisdollui

Sjømannskirken i København

H.M. Kongens tale ved Sjømannskirken i København, november 2005.

Deres Majestet,
Deres Kongelige Høyhet,
Kjære alle sammen,

Dronningen og jeg takker for den varme velkomsten og for gode ord.

Det er spesielt hyggelig å stå her i Sjømannskirken, Kong Haakons kirke, i dag. Vårt besøk markerer at det er hundre år siden unionen mellom Norge og Sverige ble oppløst. Samtidig er det hundre år siden min farfar, den gang prins Carl, sammen med sin lille familie la ut på reisen for å ta fatt på gjerningen som Norges nye konge.

Idéen om å bygge en kirke i min farfars navn ble til under 50-års jubileet for Kong Haakon som norsk konge. Kong Haakon var selv marineoffiser, og sjøfolkenes kår lå ham sterkt på hjertet. Så ble det også Kong Haakons oppgave å være det fremste symbol på det uavhengige Norge for de mange sjøfolk, som med livet som innsats, seilte i den norske flåten under 2. verdenskrig. Dette er også bakgrunnen for at kirken bærer min farfars navn. Historien forteller at det gjorde sterkt inntrykk på den første norske sjømannspresten her i København, da han så en krigsseiler bære portrettet av Kong Haakon rundt i den midlertidige kirken, for å finne den beste plassen for portrettet. Sjømannen var selv blitt torpedert flere ganger, og det uavhengige Norges konge hadde betydd mye for ham i denne vanskelige tiden. Presten bestemte seg for at den nye kirken skulle bære Kongens navn. Slik binder også denne kirken vår historie sammen.

For mange nordmenn er det å besøke sjømannskirken som å komme hjem. Kirken bærer med seg et lite stykke Norge ut i verden. Etter hva jeg har fått høre bor det her i Danmark over 14000 nordmenn på mer eller mindre permanent basis. Jeg er glad for å konstatere at ”kjærka” er blitt et godt samlingspunkt for mange nordmenn som har slått seg ned her for kortere eller lengre tid.

Derfor synes også vi at det er givende å komme hit. Vi møter alltid den gode følelsen av samhold.

Sjømannskirken har et stort arbeidsområde. Her samles man til kulturaktiviteter, her inngår man ekteskap, her kan man stikke innom og her kan man følge med i det som skjer i Norge. Ikke minst kan man møte omsorg og sjelesorg i de dager som er tunge å bære.

For meg og min familie er det alltid en glede å møte nordmenn i ”utlendighet” når vi reiser rundt i verden. Vi setter også stor pris på at den fellesskapsfølelse vi har i sjømannskirkene gjerne inkluderer våre nordiske naboer. Båndene styrkes til gjensidig glede og nytte. Slik er nordmenn ute en berikelse også for oss hjemme.

Jeg vil til slutt få takke alle i staben og de som gjør en frivillig innsats her på ”kjerka” for det viktige arbeid som gjøres, og for det dere betyr for nordmenn i København. Jeg kan fullt ut slutte meg til min far som under innvielsen i 1958 uttrykte at ”her finner sjømenn og landkrabber den støtte som den enkelte søker og trenger!” Jeg håper at kirken fortsatt vil være en slik støtte også i årene som kommer.

08.11.2005

Juogat dán artihkkala Twitteris ja Facebookas:

Juogat dán artihkkala Twitteris Juogat dán artihkkala Facebookas