Røde Kors' 150-årsjubileum: Hilsen til de frivillige

Kjære alle sammen,
Gratulerer med dagen!

Jeg er sikker på at jeg har (min gode venn) Sven Mollekleivs fulle støtte når jeg sier at Røde Kors, det er dere.

Det er sant nå i 2015 – når Norges Røde Kors har 42 000 frivillige fordelt på hele landet. Og det var også sant i 1865 – da forløperen ble etablert som «Forening for Pleie af Syge og Saarede i Feldt og for Understøttelse af Saarede og Faldnes Efterladte».

Dette omfattende navnet sier mye om hva Røde Kors er tuftet på: Ønsket om å avhjelpe nød i samfunnet til enhver tid. Og ønsket om å gå inn der det trengs og hjelpe folk direkte, uten byråkrati og mellomledd.

Det kjennetegner Røde Kors også i dag.

Og hva har dere som er her i dag til felles med de frivillige på slutten av 1800- tallet? Nesten alt som betyr noe:

Et hjerte for medmennesker
Vilje til å være virksomme
Mot til å møte nød

Å være frivillig i Røde Kors kan også innebære risiko og kontrovers. Sykepleierne som vervet seg til tjeneste i Tyskland under 2. verdenskrig fikk erfare det på verste tenkelige måte da de ble dømt for landssvik etter krigen.

Frivillige som tilbringer netter på Tøyen for å støtte utslitte, nyankomne flykninger ofrer mye for å dekke behov ingen andre tar ansvar for. Nestekjærlighet i praksis kan være sprengstoff.

Det er umulig å forestille seg vårt samfunn uten frivilligheten. Ta bort den, og vi har verken breddeidrett, musikkorps, besøksvenner, flyktningeguider eller leksehjelpere. Derimot har vi blant annet langt flere ensomme. For som tidligere visegeneralsekretær i Røde Kors, Jens Meinich, sa: "Den beste medisin for et ensomt menneske er et annet menneske".

Og i en tid da det er mulig å kjøpe seg tjenester av de fleste slag og betale seg fra ansvar og plikter, står frivilligheten i en særstilling:

Vi kan føle oss trygge på at et menneske bare har lyst til å være akkurat her for meg akkurat nå – for det er ingen økonomisk eller statusrelatert vinning ved det for den frivillige.

Både på individ- og samfunnsnivå er dette en kraft så sterk og så verdifull at den ikke kan erstattes av noe.

Landet vårt er bygget på denne kraften. Organisasjoner med frivilligheten som bærebjelke ble i etterkrigstiden løftet fram som en viktig faktor i samfunnsbyggingen – parallelt med utviklingen av velferdsstaten. Lokalsamfunn – både i distriktene og i storbyene – er bygget på denne kraften. Det merker jeg uansett hvor i Norge jeg reiser, og på besøk i ulike deler av Oslo. Overalt møter jeg Røde Kors frivillige – enten det er på ski i påsken, på flerkulturelle kafeer, innen psykisk helsearbeid, på fengselsbesøk eller på frivilligsentralene.

Selv om Norge er et av verdens aller beste land å bo i, med et solid velferdssystem, har også vi utfordringer vi må møte som felleskap. Da trenger vi klarsyn og virkelighetsnærhet. Ikke naivitet.

Det er dere som kan utgjøre en forskjell i vår tid og for det Norge vi vil ha i framtiden. Organisasjoner som Røde Kors – og støtteapparatet av frivillige – har et våkent blikk for nøden når den nærmer seg og for framveksten av nye behov. Dere tar pulsen på Norge og våre menneskelige skyggesider – og møter dem med realisme, respekt og varme.

Takk for at dere er der når det trengs.
Takk for at dere – i dag som for 150 år siden – har mot til å møte nøden.
Takk for deres tid og handlekraft.

Gratulerer med dagen.