"Kongens Nei" i Nybergsund

På meg er det gjort et veldig inntrykk at ansvaret for de ulykker som kommer over land og folk hvis kravet avvises, legges på meg. Og det er et tungt ansvar, så tungt at jeg gruer for å bære det. Regjeringen skal ha avgjørelsen, men min stilling er klar. Jeg kan ikke gå med på de tyske kravene. Det ville stride mot alt det som jeg har oppfattet som min plikt som Norges konge siden jeg kom til landet for snart 35 år siden.

Jeg har lagt an på å skape en tradisjon i det nye norske kongedømme, en tradisjon i samsvar med norsk ånd og norsk politisk tenkemåte. Jeg har villet skape et konstitusjonelt kongedømme i lojalitet mot det folk, hvis kall jeg mottok i 1905. Jeg kan ikke bryte den linjen.

Jeg vil ikke at det skal være avgjørende for Regjeringen, jeg vil ikke at det skal influere på eller påberopes som grunnlag for Regjeringens avgjerd. Men jeg har nøye prøvet meg selv og overveiet min stilling, og jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har hverken i vårt folk som helhet, eller idets representasjon, Stortinget, til statsminister. Hvis derfor Regjeringen skulle bestemme seg for å gå med på de tyske krav - og jeg forstår fullt de grunner som taler for det i betrakning av den overhengende fare det er, og fordi så mange unge nordmenn skal måtte gi sitt liv i krigen - så er det ingen annen utvei for meg enn å abdisere. Den stilling har jeg tatt etter tunge kamper og etter å ha prøvet meg selv. Jeg vil ha meddelt dette for at dere skal være klar over min stilling, men jeg ber om at det ikke må bli forstått slik at jeg stiller Regjeringen i en tvangssituasjon. Jeg vil ikke at denne min stilling, som jeg ikke har kunnet legge skjul på, skal være avgjørende for Regjeringen. Den må ta sitt standpunkt, uavhengig av min personlige stilling. Men jeg mener det er riktig av meg å gi Regjeringen klar beskjed om hvordan jeg ser på saken.