Njuike váldosisdollui

Kirkemøtet 2010: Åpningstale

H.M. Kongens tale ved åpningen av Kirkemøtet i Tønsberg 14. november 2010.

Kjære kirkemøtedelegater og gjester,

Det er en glede for meg å hilse det nyvalgte kirkemøtet ved starten av en ukes intenst arbeid! Her blir det sikkert både lange og mange innlegg og interessante debatter. Derfor er det nesten så jeg fristes til å si som møtelederen i et menighetsmøte et sted: ”Jeg skal ikke trette dere med enda en ny lang tale, - det skal presten gjøre.”

Årets kirkemøte er det største i kirkemøtets historie. Stortingsforliket i stat-kirke saken uttrykte ønske om en bredere demokratiplattform for Den norske kirke. Derfor ble det ved siste bispedømmerådsvalg valgt medlemmer både ved direkte og indirekte valg. For å få dette til, ble de fleste bispedømmerådene bredere sammensatt også i antall medlemmer.

Nå er det ikke noe nytt at Den norske kirke har et fungerende demokrati. Helt siden menighetsrådene ble opprettet i 1920, har lekfolket hatt sterk innflytelse i den lokale kirkes arbeid. Da Kirkemøtet ble en realitet i 1984, ble dette bredt sammensatte organet av lekfolk og geistlige overført stor myndighet. Mitt inntrykk er at det har fungert bra, og at det her finner sted viktige drøftelser og fattes kloke vedtak til gagn for vår kirke.

Den norske kirke har i mange år vært opptatt av å formidle sitt budskap i et mer forståelig språk og en mer inkluderende ramme. Derfor ble det for flere år siden satt i gang et stort reformarbeid omkring det gudstjenestelige språk. Årets kirkemøte skal drøfte en ny liturgi for søndagens hovedgudstjeneste. Neste år får vi en ny bibeloversettelse og nye liturgier for de kirkelige handlingene, og om noen få år kommer ny salmebok med mange nyskrevne salmer. Jeg er sikker på at dere kommer frem til gode forslag som både favner troens mysterier og når frem til mennesker i deres hverdag.

Arbeidet med nye liturgier, tekstutvalg og ny salmebok har som ett av målene å føre flere til gudstjenesten. Språk, nye formuleringer og nye oversettelser av tekster har imidlertid lett for å skape en viss motstand. Under en tidligere revisjon av bibelspråket, forelå det et utkast til ny bibelhistorie for 4. og 5. klassinger i folkeskolen. Engelens påskebudskap til de redde disiplene: ”Han er oppstanden” skulle omskrives til følgende: ”Han har stått opp!” Da skrev forfatteren Arnulf Øverland i en harmdirrende artikkel: ”Slik taler ingen engel, - slik taler en vaktmester!”

Det liturgiske og bibelske språket er viktig for langt flere enn de som jevnlig oppsøker kirken. Dåpsforeldre og andre som bare er til stede på gudstjenestene en gang i blant, må ikke føle seg helt fremmede og uten gjenkjennelse overfor salmer, fadervår og trosbekjennelse. Derfor er det av stor betydning at endringer skjer med klokskap og varsomhet.

Det er viktig at kirken makter å være nær der menneskene lever sine liv, og at vi blir flinkere til å ta vare på hverandre. Ikke minst er jeg opptatt av at barn og unge føler seg sett og omsluttet av kjærlighet og omsorg.

Lykke til med det viktige arbeidet dere står overfor. Jeg ønsker Guds velsignelse over den tjenesten dere står i. Måtte deres arbeid bli til gagn for vår kirke og vårt folk.

14.11.2010

Juogat dán artihkkala Twitteris ja Facebookas:

Juogat dán artihkkala Twitteris Juogat dán artihkkala Facebookas
Guoskevaš leaŋkkat