Nyttårstalen 1976

Kjære landsmenn,

Så er da atter den årets aften kommet, hvor jeg skal få rette noen ord til alle deres om nå sitter foran fjernsynsapparatet eller radioen.

Vi tar i dag avskjed med det gamle året, og skal sammen begi oss inn i året 1977. Inn i et nytt år som vi alle heldigvis og naturlig nok håper skal bli et godt år for vårt land og for oss alle. Og ille ville det være, om vi ikke med forventning og optimisme skulle ønske et nytt år velkommen, selv om forhold og utvikling i det året vi er i ferd med å legge bak oss, neppe kan sies å ha innfridd alle de forventninger vi måtte ha næret ved forrige årsskille.

Og slik må vi vel kunne karakterisere det år som nå svinner. Det syntes ved sin begynnelse å bære i sitt skjød fagre løfter om en merkbar og sterkt efterlengtet oppgang fra den konjunkturdal som har preget den senere tid verden over, og som har resultert i stagnasjon og vanskeligheter på så mange hold. Men dessverre, den fremgangens vind som vi hadde håpet skulle blåse nytt liv inn i våre konjukturrammede næringer, løyet fort, og nå ved årets utgang sliter disse næringer fortsatt med sine vanskeligheter og bekymringer. I vårt integrerte samfunn vil en innskrenkning eller manglende omsetning innen den enkelte bedrift ha store ringvirkninger med permitteringer og tapte arbeidsplasser til følge.

Hvor godt ville det ikke ha vært om man i en relativt fredfylt verden – i hvert fall en verden uten de helt store rystelser – kunne ha lov til å forvente at de økonomiske og næringsmessige kurver kunne oppvise en langt høyere grad av stabilitet, men slik er det altså dessverre ikke. Og også de t nye året vil uten tvil by på vanskeligheter for våre næringer. Jeg skal imidlertid ikke prøve på å bevege meg inn i konjunkturenes verden eller gjøre noe forsøk på å forutsi hva det nye året vil bringe oss. Jeg vet at de åndens og håndens kvinner og menn som er beskjeftiget i våre næringer, er seg sin oppgave voksen, og at de vil vite å manøvrere sine skip, selv om vindstyrken skulle bli stor og ferden problemfylt. Jeg ønsker dem alle hell og lykke i deres innsats.

Når jeg ser tilbake på året som er gått, er det særlig to gledelige begivenheter jeg har lyst til å fremheve, og den første er den aksjon som Norges Blindeforbund arrangerte til inntekt for reisingen av et rehabiliteringssenter i Hurdal.

Denne aksjon – Regnbueaksjonen – møtte en spontan oppslutning, som tjener det norske folk til ære, og som til fulle viser den solidaritet som er så dypt forankret i vårt folk overfor de landsmenn som har fått den tunge skjebne å gå gjennom livet i mørke. Jeg vil også gjerne få gi Norsk Rikskringkasting en kompliment for dens fremragende innsats i aksjonen, - en innsats som sikkert var utslagsgivende for det resultat som ble oppnådd.

Måtte det nye rehabiliteringssenteret i Hurdal bli til velsignelse for våre ikke-seende venner, og måtte det gi dem av de gleder som er blitt oss seende til del. Og la meg tilføye: Hvis det er noen som av en eller annen grunn ennå ikke skulle ha hatt anledning til å efterkomme aksjonens appell, vil det fremdeles være mulig å være med å glede våre blinde.

Den annen gledelige begivenhet jeg vil nevne, er den Folkets Fredspris som ble samlet inn og gitt til de nord-irske fredsforkjempere under deres besøk er i Oslo i november.

Man kunne kanskje ha trodd at en ny pengeinnsamling så kort tid efter Regnbueaksjonen ville ha møtt liten respons i det norske folk. Men det resultat som ble nådd, viser igjen medfølelsen for medmennesker også utenfor landets grenser, og som vi heldigvis ofte har sett bevis på. Måtte denne Folkets Fredspris oppfylle de ønsker som fulgte den fra det norske folk, og måtte den bli en sten i den fredens grunnmur som man må håpe en gang blir bygget i Nord-Irland.

Før jeg slutter av i dag vil jeg gjerne bringe en høyt fortjent hilsen til en gruppe innen vårt samfunn, hvis medlemmer til daglig får liten omtale, men som utøver sitt yrke med livet som innsats, nemlig vår redningstjeneste til sjøs, til lands og i luften.

Vi har i dag et meget godt utbygget redningstjeneste, bemannet av menn i ordets egentlige og beste forstand. Hvem av oss utenforstående kan vel forestille seg de værforhold som kan råde langs vår værharde kyst når alarmen går og redningsskøyter og helikoptere uten nølen går ut, ofte i svarte natten, for å redde mennesker, hvis eneste håp i kampen mot naturkreftene er at hjelpen kommer frem i tide. Eller den innstas som ydes av våre redningskorps når fjelluværet har reist seg i all sin velde og noen av dem som har begitt seg ut på sin skitur i maksvær, ikke er kommet tilbake. Vi har et land og en kyst med mektige naturkrefter og hvor mennesket blir lite når disse krefter spiller opp. Så la oss i dag samle oss i en varm og ærbødig takk til alle de menn som setter livet inn for at andre skal kunne få leve.

Så sender jeg da mine hilsener og gode ønsker til alle landsmenn hjemme og ute, - til våre sjøfolk, våre væpnede styrker og til våre landsmenn på Svalbard, Jan Mayen og i Antarktis. Og mine ønsker og tanker går til våre krigsinvalider, til våre ensomme, syke og gamle og til alle dem som i dag sitter igjen med savnet efter en kjær som er gått bort.

Måtte det nye året bli et lyst år, et godt år og et lykkelig år for dere alle, for vårt fedreland og for alle folkeslag på jorden, og måtte det bli et fredfylt år.

Godt Nytt År for dere alle!